Hjelp meg å forstå deg..
Deg ja..
Du som nå har stjålet en lubben babyengel, en gave fra en stolt mormor, og en liten glassengel med små gulldetaljer, som var en gave fra en god venninne på en annen øy i havgapet, du som har tatt dette fra min sønns hage..
Du er voksen, såpass vet jeg, måten du tar ting på avslører at alderen din må være høy, alt står som jeg setter det bortsett fra de tingen du stjeler. Tingene er ikke dem jeg får kjøpt her ute, nei selvsagt tar du de uerstattelige tingene, de som er kjøpt på reiser, ting som jeg helt sikkert ikke kommer til å finne igjen.
I går og i dag lette vi på alle gravene der Bibsien hviler sin lengste hvile, ingenting var å finne selvsagt og det merkelige er at du ikke stjeler fra andre graver. Jeg inbilder meg at det er fordi du vet det er galt, at du kanskje kjenner vedkommende som steller de gravene, kanskje du til og med kjente de hvilende..
Jeg fatter det bare ikke.. Jeg kan ikke med min beste evne skjønne hvordan du kan stjele fra en grav, en barnegrav av alle, ser du ikke kjærligheten som er plantet der? Ser du ikke ordene disse tingene former? Ser du ikke de milde hendene og ømme mamma- og pappahjertene som sirlig har valgt ut tingene som er en Bibsi verdig? Skjønner du ikke at noen ganger så betyr ting noe for noen uten at man dermed er materialistisk?
Hva gjør du med tingene til Lille Bille Bibsi? Setter du dem på peishyllen så alle kan se og beundre dine nyervunne engler? Gir du dem bort som omtenksomme gaver til menneskene du bryr deg om eller vil imponere?
Jeg har ikke flere ord til deg, tårene mine vil ikke slutte å renne og hjertet mitt vil ikke slutte å blø. Egentlig skal jeg dra på ferie sammen med mannen min om noen dager, vi skal nyte Bittelille, venne oss til å bli foreldre igjen, vi skal glede oss og ta en lang ferie for første gang siden vi mistet vår dyrebare skatt. Vi har gledet oss sånn. Nå har jeg ikke lenger lyst, jeg vil bare sette meg ved graven til Lille Bille Bibsi og vokte den dag og natt, vokte den fra sånne som deg.
Når du skjender mitt barns grav så skjender du også meg, jeg ville aldri gått i huset ditt og plukket med de tingene jeg syns var fine, jeg håper disse ordene kan følge deg når du sitter i din lune stue og titter på min sønns engler. At jeg vet det, at du gjør meg vondt, at det betyr noe for meg, at jeg husker, at jeg gråter, at jeg skulle ønske du ville la være..
Jeg har en siste bønn, lever dem tilbake. Sett dem der du fant dem slik at jeg kan få fred i hjertet til å reise på ferie og nyte, dette året har vært så bratt for oss, vi trenger å surfe på denne oppturen ferien skulle bli.
..knuse hjertet mitt kan du ikke, det er knust allerede, men ved å stjele, skjende og ødelegge for min vakre Bibsi, trakker du på meg og pulveriserer de bitene jeg så sårt og møysommelig forsøker å pusle sammen..