Å ikke få fordype meg i dine dype blågrå øyne igjen,
får det til å vrenge seg innerst inne i meg.
Å ikke ha muligheten til å kjenne den varme kroppen din mot brystet mitt mer,
får meg til å ikke ville ønske en ny dag velkommen.
Å ikke kunne få den lille lubne hånden din klemmende rundt fingeren min flere ganger,
får meg til å miste all fokus på det som er rundt meg.
Å ikke kunne høre latteren din og se det boblende smilet ditt igjen,
får meg til å ville lukke øynene og ikke åpne dem mer.
Å ikke kunne trøste deg, være nær deg, holde deg og bare være mammaen din på den måten mer,
får meg til å dette ned i den dypeste dalen av dem alle.
Jeg savner å vugge deg i armene mine om kvelden, å synge «So, ro Lillemann» til du sovner, se deg ligge med lukkede øyne og drømme de merkeligste drømmer.
Jeg får ikke det mer, fordi du måtte sove den dypeste søvnen av dem alle, den som ikke går å vekke deg opp fra.
Noen ganger får jeg surrealistiske tanker, er det minusgrader ute har jeg lyst å ta med meg dyne og pute, legge det over hagen din sånn at du ikke skal fryse.
Noen ganger har jeg lyst å fange vinden jeg er så overbevist om at du sender meg som tegn, i et Norgesglass sånn at jeg kan ta av lokket å føle det igjen hver eneste gang jeg ikke kan finne deg.
Noen ganger kretser tankene mine bare om mulighetene jeg har til å kunne følge etter, men jeg er så livredd for å ikke komme til samme sted som deg at det ender med at jeg ikke tør. Hjertet mitt verker sånn etter deg.
..jeg vil bare være hos deg, det er bare det jeg vil..