Solen skinner, den presser sine varme stråler ned på det lille huset vi kaller hjem. Det er ikke en eneste sky på himmelen så langt øyet kan se. Polden nedenfor glitrer og blinker i blått, luften er fylt av måkeskrik og blomstene i hagen viser seg i all sin prakt. Båten duver i de myke krusningene og jeg har bakt boller til Lurven..
..så hvorfor klarer jeg ikke å være glad i dag.. Makter ikke å ta inn over meg denne fantastiske oppvisningen fra naturen.. Vil bare være inne og hjemme meg i min egen stue, i stygge klær..
Det er så vanskelig å puste fordi det er noe som klemmer så hardt rundt mellomgulvet og lungene mine..
Det er så vanskelig å se for øynene mine er så fulle av tårer og det gjør vondt å holde dem oppe for lenge om gangen..
Det er så vanskelig å smile fordi i dag har smilet gått og gjemt seg et sted jeg ikke kan finne det igjen, og jeg kan ikke for mitt bare liv huske når jeg brukte det sist og hvor jeg har lagt det..
Det er så vanskelig å finne energi til å forflytte seg eller holde seg oppreist fordi brystet er så tungt i forhold til resten av kroppen min..
I dag er en sånn dag hvor jeg ser for meg Lille Bille Bibsi uansett hvilke omgivelser jeg befinner meg, hvor gammel han hadde vært, hva han hadde gjort, hvor glad og lykkelig vi skulle vært..
Alt jeg bare ikke er..
..i dag er jeg en sørgende mamma uten barn..
.. i armene mine..