Endelig er han er, vår elskede Bittelille, han ga advent en ny betydning av ventetid, men han er så verdt det. Skrikende kom han til verden etter over 30 timer i fødsel, men vi greide det vi tre, vi turte å gå på overtid, vi turte å la være å bruke igangsettelse, vi greide å la være å bruke smertelindring (akkurat det hadde jeg bestemt meg for på forhånd, kan unge mødre føde alene uten smertelindring i jordhytter i Afrika, så kan vel for pokker jeg også gjøre det på et av Norges største sykehus;)) og ikke minst vi turte å stole på magefølelsen om at Lillebror skulle få lov å komme til oss stemte.

Fødselen varte og rakk, på vei inn i vårt tredje vaktskift og på tredje døgnet uten søvn så avsluttet den avtroppende jordmoren med å si at det var ikke sikkert det ble fødsel på dette skiftet heller, krefter kom fra steder vi ikke visste vi hadde og på 35 minutter gikk vi fra 6 cm til full åpning og ut kom turboprinsen som et prosjektil før jordmor rakk å tilkalle barnepleier og jordmor nummer 2 eller ta på seg mer enn en halv hanske.

54 gyldne centimeter lang og 3970 vakre gram tung, spredt i den nydeligste kropp og toppet med det vakreste ansikt.

2 dager på sykehotellet var fort overstått, hjem til en veldig følelseladet jul, men å si at ikke Lillebror tente morgensolen i hjertene våre igjen bare ved å være til er å fornekte å leve. Lite søvn har det blitt, men det hører jo med, han er utrolig snill og ammer som om han aldri skulle vært programmert til annet, frykten kjenner vi på stadig vekk, men vi tar kampen om at den ikke skal få lov til å dominere livet hans/vårt mer enn den periodevis må.

Jeg vil takke for alle sms, alle mail og alle gode ord på alle måter, for en kjempestøtte denne luftventilen min med frustrasjon og tunge bører har vært og fremdeles er, jeg gleder meg til å ta fatt på andre deler av blogg-»virkeligheten», men samtidig er det godt å vite at det er her tankene mine har et utløp, enten de er fulle av lyserosa drømmer med sukkerspinn eller bare mørke.

Mange mange mange lange og varme klemmer fra lykkelige tobarnsforeldre, Bittelille og Bibsien med vinger i havgapet:)

Vurdert til: av 117 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har vi kommet et godt stykke ut i denne uken også, modningsakupunktur og jordmortime ble gjennomført på mandag med hellig overbevisning om at nå skjer det noe snart..

..det gjorde det da imidlertid ikke så tirsdag ble et inferno av følelser hvor savnet etter Bibsien ble så voldsomt som det ikke har vært på flere uker, i tillegg til en fullstendig overbevisning om at Lillebror aldri skulle få forlate min mage i live. Gemalen var helt fra seg, jeg strigråt uten å klare å trekke pusten skikkelig på flere timer mens Lillebror sparket så hele magen flyttet seg, som om han virkelig ville si : "Mamma, jeg er her, jeg har det bra og jeg kommer snart". Mannen trakk meg med ut for frisk luft, litt mat og en prat under stjernene og etter noen timer klarte jeg å roe meg litt ned. Kan ikke få sagt hvor fantastisk bra jeg har giftet meg, han er verdens herligste og mest tålmodige og forståelsesfulle fyr, alt pakket inn i en alldeles nydelig forpakning.

I dag var det tid for ny ultralyd og kontroll hos den lavmælte nordlendingen, han tok imot oss med de samme åpne armene som alltid og brukte ørene til å lytte og munnen til å la være å fordømme. Opp på benken kom jeg og han kikket på Lillebror som endelig har beveget seg litt lenger ned i bekkenet, konstaterte mer enn nok fostervann og plenty med bevegelser : Heldigvis! Blodtrykk målte han også og som forventet var det altfor høyt, jeg stresser så mye med å holde håpet oppe og troen tilstede at jeg kjenner blodtrykket koker i takt med tankene. For å være helt sikker på at det virkelig er så høyt så beordret han meg på en benk i 15 minutter før han tok et nytt blodtrykk, det var bittelitt lavere, men fremdeles fullstendig ulikt det jeg har til vanlig så da ble det urinprøve neste. Ingen skumle ting der så vi konkluderte som jeg trodde med at dette er bare stress, eller bare og bare, men i alle fall ikke svangerskapsforgiftning som sist. Føler meg fremdeles trygg på at denne overlegen vet hva han snakker om og tar ting på alvor. Helt på tampen av timen spurte han om jeg ville vurderes til igangsetting, men da sa denne frøkna nei, enda jeg i går kveld var helt overbevist om at jeg skulle svare ja. Psyken er utfordrende altså, men jeg vil fremdeles prøve å gå så lenge det går og aller aller helst frem til han kommer av seg selv. Ny konsultasjon på fredag så får vi se om ting har gått sjumilssteg på fram eller om jeg da vil vurderes på nytt. Det står i alle fall i journalen min at jeg skal vurderes kontinuerlig og obs stressblodtrykk. Det siste vi hørte når vi forlot åstedet var at vi måtte ringe dersom ting ble annerledes eller vanskeligere.

Etter timen ble vi gående å trakke rundt på et lokalt kjøpesenter (ALT må prøves for å sette i gang denne fødselen:)), mannen kjøpte meg litt klær til å ha etter fødselen fordi jeg har helskrekk mot å ende opp som en ufjelg mamma i joggebukse. Bibsien hadde ikke en sånn mamma og Lillebror skal heller ikke ha det. Det var faktisk herlig å drukne seg litt i tanker om at det kommer en tid etter fødselen, det må det bare, jeg har blitt så skrekkelig forelsket i Lillebror i magen at jeg orker ikke tanken på å være uten ham.

I kveld har vi vært hos Oldebesten på kaffe og tent nye lys hos Lille Bille Bibsi, det var så vakkert med rim på alle lyktene hans og rosene + det lille juletreet som enda ikke har fått så veldig julete pynt fordi det skal vi ta litt lenger ut i desember. Vi sang sangene hans og "snakket" med ham, det var en deilig stille stund med bare storebror i tankene. Det er så fælt å være uten ham, men jeg er så glad for at jeg fikk oppleve ham, elske ham og bevare ham som verdens mest dyrebare skatt i hjertet.

Vurdert til: av 113 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende