Kjæreste elskede Lille Bille Bibsi,
jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det nå har gått et år. Ikke i mine villeste fantasier forstår jeg hvordan vi kom oss hit, i live, sammen. Hvor mange timer av de uttallige som har passert har ikke vært benyttet til å tenke disse tankene, det er så mye som er annerledes, det er så mye som skulle vært annerledes og så mye jeg skulle ønske kunne repaperes med ord, håp og drømmer.
Nå drømmer jeg så mye om deg igjen, Bibsi min, jeg drømmer om at det gikk annerledes på legevakten, jeg drømmer om at vi kom hjem derfra med en resept på antibiotika og at du lever sammen med oss her. Så våkner jeg, plutselig er drømmen blitt til mareritt, du er jo ikke her mer, jeg kan ikke drømme deg tilbake. Men tro meg, jeg prøver.. om og om igjen..
Et år, merkelig nok så fortsatte solen både å stå opp og gå ned til tross for at lyset i vårt liv var borte. Menneskene rundt oss tok opp igjen livene sine og vi ble sittende igjen i sofaen med tårevåte øyne og tomt blikk. Noen fortalte meg at det fantes en ny normal et sted, vi satte oss bedre til rette og ventet på at den skulle komme dettende ned i hodet på oss..
..men ingenting kommer gratis, lille skatt, heller ikke dette.
Det har blitt så mange timer med samtaler, Bibsi min, pappaen din og jeg var så nærme hverandre fra før, men ordene og følelsene har ført oss inn i nye dimensjoner. Aldri har vi vært så nakne foran hverandre som etter at vi mistet deg, du lærte oss så mye om livet på så altfor kort tid. Vi kan kommunisere med hele kroppen med hverandre, jeg håper du kan se det.
En dag, ganske mange måneder etter at du måtte få vingene dine bestemte vi oss ganske enkelt for å prøve å leve, ikke for å gå videre eller komme over, men det var et valg om å leve. Gjøre ære på ditt betydningsfulle liv med et liv, vårt liv. Men det valget er ingen plankekjøring, noen dager er det igjen godt å være levende, andre ganger føles det så meningsløst. Dette er og blir en livslang kamp. Livet med deg var som et ferdigpuslet puslespill, når du ble borte mistet vi alle bitene i gulvet, å pusle det tilbake er både en tidkrevende og livslang oppgave. Kanskje finner vi aldri de siste bitene, kanskje blir hjertet bare helt når vi får se deg igjen.
Jeg tror vi har mistet noen centimeter av vår normale høyde de siste 12 månedene. Å gå rundt med et stort verkende hjerte gjør dette med oss, man luter seg litt fremover på en måte, kanskje for å beskytte deg for aller siste gang, muligens for at det gjør så vondt og at såret væsker så veldig om vi retter oss for eplekjekt i ryggen.
Hullet i hjertet som kom den dagen du ble tatt fra oss er så stort, det finnes ingen deler som kan tette det. Ikke hadde jeg villet det heller, du er mitt barn uansett, du betyr like mye for meg som alle andre barn jeg kommer til å få. Jeg elsker deg virkelig høyere enn himmelen.
Sorgens sår blør fremdeles, ikke like mange dager etter hverandre som før, men likevel blør det. Noen ganger er det så vondt at jeg tåler ikke røre fingrene ved brystbenet en gang, at sorg kunne være så fysisk hadde jeg inget begrep om. Sorgen berører alt i livet, jeg tenker annerledes, jeg er annerledes, jeg oppleves annerledes, jeg ser annerledes, jeg tror annerledes, jeg bruker ikke lenger tid på ting som ikke gir meg noe eller hvor jeg ikke kan tilføre noe.
Pappaen din og jeg har bestemt oss for at vi skal forsøke å klatre enda en hakk på stigen til livet vårt, nå etter at de traumatiske dagene passerer med et år. Vi må det, Bibsi min, vi må prøve, vi må kjempe. Du kjempet så hardt for livet og ga deg ikke før det var slutt, vi må lære det av deg. Vi må kjøre denne karusellen som er blitt vårt liv, opp og ned så det skriker i hjulene, svinger som det så vidt går an å klamre seg fast i, ingenting annet enn avgrunn under oss, likevel kan vi ikke gi opp. Du lærte oss det, Lillemann, du lærte oss livet.
Mange ganger tenker jeg på om du kan se oss, om du kan se tårene som flommer øynene våre, om du kan høre de stumme ordene fra hjerte til hjerte, om du kan føle savnet som brenner i hele kroppen, om du kan kjenne hvor stolte vi er over verdens vakreste Lille Bille Bibsi, om du kan kjenne hvor høyt du er elsket og om du vet innerst inne at ingen kan ta plassen din uansett hvor mange søsken du får.
Et år runder snart, tiden har løpt, tiden har krøpet, noen av de titusener av spørsmål som virrer rundt som et hurtigtog i kroppen har vi fått svar på, andre får aldri en avslutning i dette livet tror jeg. Innerst inne så går jeg med en uslettelig følelse av at du er på ferie, at du bare er borte en stund og snart kommer tilbake. Jeg vet så inderlig vel at babyer på et halvt år ikke reiser noe sted alene, men jeg kommer til å vente på deg likevel, alltid.
I kveld har jeg bundet to kranser til deg, den ene er for dagen vi mistet deg hjemme, men fikk deg tilbake, den kvelden er så fyllt av redsel og håp, så store kontraster i noen endeløse timer. Den andre er for den neste, natten hvor du måtte slippe taket og forsvinne inn i evigheten, natten da livet ble snudd fra larmende glede til bunnløs fortvilelse på drøye 6 timer.
I kveld kjenner jeg celleskrikene som forplanter seg som vibrasjoner gjennom ryggraden og rimfrosten som kommer innenfra og brer seg utover i kroppen som en ugjenkallelig kulde. Det finnes ingen menneskelaget varme som kan tine meg i disse dager.
Jeg savner deg barnet mitt, jeg savner deg mer enn ord noen gang kan beskrive, men mest av alt så elsker jeg deg og rugger deg varmt der du er gjemt, dypest innerst i mammas hjerte.
av 8 lesere