..så var et nytt år i gang i havgapet, på mange måter er det så ufattelig å tenke på at et år er lagt bak oss. Hodet henger ikke med alle celler i 2008, men vi ser jo også at de små skrittene på veien videre har blitt flere enn vi hadde våget å håpe på når stormene har rast som verst inne i oss.
Huset har endelig gått gjennom hos kommunen, det har vært en uutholdelig lang ventetid på det, samtidig har ventetiden druknet litt i sorgen og kanskje gjort de «enkle» prøvelsene med huset mindre og mer satt i perspektiv. Alt flisespikkeriet av en papirmølle vi har måttet være med på er slutt og byggmester har nå 200 dager på seg til å gjøre huset klart for egeninnsats.
Huset har blitt symbol på noe viktig, noe videre, noe mer på en måte. Dette huset har vi tegnet med vår elskede sønn sittende på fanget og vi tror det skal bli godt å få den drømmen til, hvert rom er tegnet med tanke på våre og den lilles behov. Nå som han ikke får flytte inn sammen med oss, på den måten vi skulle ønske, tror vi det skal bli godt å lage en liten minnehage inni den store hagen, en egen liten Bibsihage hvor man kan få sjelefred og et sted å sørge under stjernene. I drømmene våre blir den som en hemmelig hage, en port skjult under eføy og andre eviggrønne planter, duftende urter og drømmende lukter, en liten dam med dansende engler rundt, en benk hvor man kan sitte å nyte, en bortgjemt plass som ikke er vanskelig å komme til, men som er gjemt fra hverdagen likevel.
Det er vanskelig å se så langt frem, men vi ser i alle fall fremover, vi har fått ny kalender og det verste sjokket over at vi nå faktisk skriver 2008 og begynner på et helt nytt år uten minner fra Lille Bille Bibsi, har begynt å graves litt lenger ned i bevisstheten. Han er jo med oss likevel, har bor i hjertet vårt og der kan ingen ta ham fra oss.
I kveld var jeg på besøk i hagen hans, i oktober fikk han en ny Bibsisang, melodien har jeg stjålet fra «Tir’na noir», men teksten er bare hans. Den sangen synger jeg som oftest når jeg er der alene, ingenting har forandret seg så mye hva ritualene i hagen angår. Vi er fremdeles veldig avhengig av at han har tente lys, for meg er det et fullstendig skrekkscenarie at han skal måtte ligge der i mørket. Det er mye symbolikk i tente lys for meg, det betyr så mye mer med en spirende flamme etter at Lille Bille Bibsi fikk vinger. Det er vel bare nok en av de tingene jeg klamrer meg til, håpet i flammen som lever kanskje.
Mens jeg stod der foran navnet hans og lot tårene strømme til de gråtkvalte tonene av «Bibsi Noir» så dukket det en lunken vind opp fra ingen steder igjen. Den føyet seg rundt kroppen min og liksom omfavnet og varmet meg. Jeg kjente meg sterkere, igjen overbevist om at Bibsi min er vinden som stryker meg på kinnet når jeg har det som verst, at han er regndråpene som gjør meg klissvåt når jeg tenker tanker jeg ikke burde, at han er den klareste stjernen av dem alle som synes å forfølge meg uansett hvor jeg er.
..vår elskede Lille Bille Bibsi kom og tente morgensolen før han måtte forsvinne inn i solnedgangen, han lærte oss så mye om livet, å elske høyere enn himmelen vet vi så godt hva er..
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
