Tenn et lys

I disse dager skulle vår elskede Lille Bille Bibsi feiret sin første fødselsdag, med lys, ballonger, gaver og kaker. Kanskje han hadde stabbet rundt bordet, ekstatisk over alle gjester, smeltet hjertene våre med boblende Bibsilatter og stirret oss alle dypt inn i øynene som han alltid gjorde, livredd for å gå glipp av et passerende øyeblikk.

Det blir ikke en slik markering, i stedet skal vi pynte minnehagen hans med et hjerte av blomster som vi har satt sammen selv, en ballong med noen ord klistret på blir sendt mot himmelen og en ballong blir festet til den minste lille bronsespurven på selve gravstøtten. En liten gave skal han også få, skjønt få blir vel feil ordbruk, men den skal i alle fall settes på minnestedet hans fordi her hviler verdens vakreste Lille Bille Bibsi og nå er det et helt år siden vi fikk berikelsen det var å få ham i livet vårt.

Vi har fått så mange mailer, så mange sms med de vakreste ord og viten om at mennesker så mange steder tenner et lys i høstmørket for Bibsien vår, det betyr så utrolig mye for oss, og jeg kan ikke la være å ta meg selv i å tenke at det må være mulig for Bibsi vår å se disse skinnende glimtene av lys fra der hvor han er. Kanskje det oppleves på samme måte som det for oss er å se på stjernehimmelen..

Et år har gått siden han kom sprettende inn i tilværelsen, han fikk ikke bli så lenge, men han rakk å forandre alt mens han var her. Der man trodde man visste så mye og hadde klarlagt alt, tilførte hans eksistens helt nye dimensjoner, kjærligheten ble sterkere og følelsene dypere. Ingenting var så viktig som det man hadde hjemme, alt handlet om å jobbe for sin egen lille familie, prioriteringene ble riktigere og det føltes som å ha vært på vei mot et mål over lengre tid og så endelig komme hjem.

De dyrebare månedene tok slutt, Bibsien måtte gå mot et annet lys og vi mistet det totalt umistelige. Minnene ble det kjæreste vi hadde igjen og måtte kjempe seg til å romme mer gjennom den brutale og altoppslukende sorgen. Bibsilukten er ikke lenger i klærene hans, men inni meg kan jeg enda huske hvor behagelig og roende den var, tingene hans står ikke lenger alle steder, men noe er beholdt på en minnehylle, likevel kan jeg for mitt stille sinn se for meg alt han tok i og lekte med mens han var her. Selv om jeg vet at de fysiske lover gjør at man ikke kan huske berøring, så kan jeg når jeg savner ham som mest likevel kjenne varmen fra den lille kroppen på brystet mitt, kjenne den lille hånden som klemte min helt til det siste, kjenne de bittesmå føttene som sparket meg i magen når han lå på stellebordet og var utålmodig etter ny bleie.

Sorgen og savnet vil vi alltid bære, men oftere og oftere viser regnbuen seg gjennom alle tårene, en annen vei enn den vi var på og trodde var for evig ligger foran oss, noen ganger mister vi kursen, men i de gode timene vet vi at den er der og tar noen lettere skritt mot svingene som venter der fremme. I de mørkeste stundene hender det at vi ikke orker å gå mer, at vi må sette oss ned og vente på varmen fra den klareste stjernen av de alle, den vi tror vår elskede Lille Bille Bibsi har tent bare for oss.

..og for hver dag som går, er vi et skritt nærmere dagen da vi får se vår bittelille Bibsi igjen, klemme ham inntil oss og aldri aldri aldri slippe taket..

I disse dager tenner vi lys for vår umistelige skatt, for livet han levde som hadde en begynnelse og en slutt, og for årene han ikke skulle få sammen med oss..

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VELKOMMEN TIL NEDERLAND

Men, hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene – ved Nederland.

..dette er skrevet av Emily Kingsley, syns det passer til så mangt i livet når ting ikke blir som man tror, har forberedt seg på eller forventer.. Ingen vet hvilke vendinger livet tar, man må ta seg tid til å lagre øyeblikkene til de vakreste minner for man vet aldri om det en gang blir alt man har tilbake..

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et tall i en statistikk

Om to måneder
sier han kanskje takk for seg,
og blir et tall
i en dyster statistikk
som ingen skjønner hvorfor er så stor…

..syns denne teksten er så sterk, selv om vi på langt nær fikk et dødfødt barn så berører den meg likevel og hører på et finurlig vis hjemme på denne bloggen..

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vanskelig å prate med mennesker i sorg, kanskje spesielt foreldre som har mistet sin dyrebare øyensten, sånne som oss.

Vi har opplevd det meste av menneskelige formidlingskunnskaper etter at Lille Bille Bibsi fikk vinger, alt fra menneskene som bare gir oss en klem til personer som prater om alt bortsett fra tragedien. Jeg kan forstå at det er vanskelig å vite hva man skal si til oss sørgende foreldre, men noen synspunkter har jeg da dannet meg i løpet av disse månedene som delvis har løpt, delvis har sneglet seg avgårde. Jeg tror ikke noen mennesker er ute etter å gjøre oss noe vondt, jeg tror oppriktig talt de tror at ved å fortrenge ham fra ordenes makt så skåner de oss for flere tårer.

Først og fremst vil jeg si at de vondeste samtalen er de hvor ingen nevner barnet vårt, ikke ved navn og ikke ved noen ting, det er ingen som kan gi oss mer smerte enn det faktumet at han er borte så vi blir virkelig bare glad for å kunne snakke om ham. Det hjelper oss å føle at han hadde en plass i dette livet, at han ikke var her forgjeves og at han ikke blir glemt.

Jeg skjønner at det er vanskelig å høre hendelsesforløpet for dagen da alt ble snudd oppned, men for oss kommer ordene bare trillende og jeg tror det er viktig å ikke stoppe følelsene som kommer når de kommer, dette livet er vanskelig nok om man ikke skal måtte vokte seg så varsomt for å ta på følelsene når de er der. Vi har massevis av de vakreste minner også, ofte er det disse som kommer, noen mennesker blir like perplekse da, kanskje de syns det er unaturlig å snakke så mye om en som ikke er her.

Det er utrolig frustrerende å høre at "dette kommer dere aldri over", samtidig som man neste gang man treffes spør om det går bedre nå.. Hvordan bedre da, tenker jeg, det går annerledes, men bra igjen blir det jo ikke. Vi foreldre i sorg er så nærtagne, overanalyserer og gjør det vanskelig, men hva med å spørre "Hvordan har dere det?" i stedet. Det er lettere å svare ærlig på det spørsmålet, det er vår erfaring i alle fall.

At de nærmeste husker de to datoene som står spikret i vår hukommelse er viktig for oss, det håper og tror jeg er gjeldende hos oss nå som den første av disse nærmer seg med stormskritt.

Å si at det var bedre å miste ham tidlig enn senere er rimelig håpløst for oss å forstå at noen kan ytre, det er grunnleggende naturstridig å overleve sitt barn, om man da følger opp med å si at det er en mening med alt så bruser sinnet mitt i kroppen. Det finnes ingen mulighet for oss å forstå dette, menneskene som sier de overnevnte setninger kan også avslutte med å si at vi er tøffe som klarer det.

Dette har ikke noe med tøffhet å gjøre, dette livet er nå det vi har, det er det vi må velge å leve om vi skal ønske oss en annen fremtid, et liv hvor man går baklengs inn i fremtiden og har blitt mennesker som ser bakover når vi smiler fordi det er der de er, tingene som får oss til å smile. Vi har tro på en ny normal, men tidvis må man leve i fortiden for å igjen kunne lære seg å vandre ved siden av sorgen, ikke bare bak den.

..å leve med sorg, så vanskelig, men vi skal klare det, sånne som oss, bit for bit…

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De siste dagene har jeg tenkt litt på hvordan enkelte setninger blir værende i livet mitt, hvordan noen ord og vendinger kan gå på repeat i hjernen min, de spørsmål som har forandret livet mitt til det bedre eller det verre, bokstavene som har stokket seg til betydning jeg ikke blir kvitt på både godt og vondt.
Nå som fødselsdagen til Lille Bille Bibsi nærmer seg, så er disse setningene mer begrenset til alt som har med ham å gjøre på en måte, men selv om noen av de er uendelig triste så er jeg takknemlig for at jeg husker det likevel, fordi det var en del av min lille umistelige sønns liv.

"Vil du gifte meg med deg" – Den setningen forandrer livet mitt til det bedre, jeg visste jeg var lykkelig sammen med min Lurven, men at han holdt så høyt av meg at han ville love dyrt og hellig å bli værende hos meg i både gode og onde dager, ga meg mer lykke enn jeg kunne forutsett.

"Jeg tror jeg er gravid" – Neivel, så var det ikke planlagt, men akk du store lykke så store gledestårer som kom trillende den dagen. Etter å ha kastet opp omtrent fra unnfangelsen og overbevist meg selv at jeg hadde hatt konstant omgangssyke i 30 dager uten å smitte min kjære begynte det omsider å synke inn i hele meg. Lurven stod på broen på jobb når han fikk vite det, øynene hans svømte over og den totale lykken var et faktum.

"Alt ser helt perfekt ut" – Ultralyden var overstått, den lille spretten viste alt han hadde og Lurven og jordmor var overbevist om at dette var en gutt med stor G.

"Nå blir det keisersnitt!" – Leger, jordmødre, sykepleiere, anestesileger og alt som kunne krype og gå av fagpersoner hastet i vei til operasjonssalen, midt i nattevaktskiftet. Lurven ble kledd i grønt og vi visste at nå kom han. Et lite skrik i høstnatten og den lille perfekte krabaten var et faktum. Vi var så lettet over at han var så fin, litt slunken, men sterk som en bjørn.

"Han er litt liten, men han er så fin" – Lurven med tårefylte øyne, der han gikk i skytteltrafikk mellom den store og den lille.

"Han puster ikke" – Lurven stod med tårer i øynene og AMK i telefonen, jeg skrek ordene mens jeg så min lille slappe skatt. Gjenopplivingen startet.

"Dette er veldig alvorlig" – Det første Luftambulanselegen sa til oss, i det de hastet avgårde med vår Lille Bille Bibsi på vippestolen sin, med tykke tepper over.

"Hjertet hans slo hele veien" – Luftambulanselegens andre setning til oss den dagen livet ble snudd opp-ned, han klemte oss og vi kjente at håpet steg i takt med sekundene.

"Hjertet hans har stoppet" - Vi gjør alt vi kan, men det ser ikke veldig lyst ut" – Vi klemte hverandre, dette skulle jo gå bra, vi hastet inn til vår lille skatt.

"Gjør hva som helst, jeg skal bære ham i armene mine resten av livet om du bare hjelper ham" – Lurvens desperate stemme innhenter meg i de mørkeste øyeblikk, en pappas bønn til legene om å hjelpe hans døende sønn. Jeg syns denne setningen er både vakker og fryktelig trist, den kommer stadig tilbake til meg og jeg elsker min Lurven om mulig enda høyere fordi han elsket vårt barn høyere enn himmelen.

"Vi skal kjempe oss gjennom dette livet pus, men vi skal ikke glemme å prøve å leve og nyte de gode stundene også" – igjen min Lurven, den kloke mannen min som gir meg tro på at fremtiden kan bringe glede gjennom sorg, savn og tårer.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende