Det er ikke mye som blir skrevet her inne lenger, egentlig flere grunner til det. Noen av dem er kanskje det at ting ikke er det samme her inne lenger, det er så klinisk og helt borte fra det sarte såre uttrykket vi syns det passet å dele historiene om oss og vår elskede Lille Bille Bibsi på.. Vurderer veldig å lage en hjemmeside eller noe der alt kan bli innrammet sånn som vi ønsker det, og føler vi hadde det her inne før.. Men nok sutring.. Kanskje det hjelper å ta en aldri så liten pause for så å komme tilbake og fortsette der man slapp..?
Vi har forsøkt oss på en tur til et naboland den siste uken, Oldebesten var godt instruert til å passe på at Bibsien slapp å ligge i mørket og at blomstene hans fikk vann. Den gamle gode mannen skjøtte oppgaven sin perfekt og var hos ham både en og to ganger for dagen. Det er vi veldig glad for, men vi visste vi kunne stole på ham.
Prøveferien vår til landet lenger øst ble vel en slags prøve på et liv borte fra Bibsien sitt siste hvilested. I perioder var det forferdelig tungt, og mang en gang var vi så frustrerte at vi kunne revet av oss alt håret, sluppet alt vi hadde i hendene og bare rømt avgårde uten å pakke en gang. Men vi var flinke, vi tok timeout hver gang disse følelsene kom kvelende over oss og pratet oss gjennom de mest intense øyeblikkene.
Vi hadde en fin tur og koste oss masse sammen, det var godt å være mann og kone igjen, men sorgen vi bærer blir ikke borte uansett hvor vi er. Det gjør den aldri heller, men vi kan liksom aldri slutte å prøve å komme oss litt bort fra graven uansett.
Det ble mye handling, en båttur og spasering i bygatene. Det var så fælt å gå forbi alle butikkene med klær til Bibsien, å ikke kunne kjøpe noe annet enn ting til å ha på en grav med seg tilbake igjen. Samtidig var det godt å kjenne at han er med oss uansett hvor vi er, i hjertene våre, men likevel så grusomt.. Vi skulle jo være tre her, ikke bare to..
Vi tok en ekstra overnatting på veien tilbake fordi det hadde gått ganske ok de andre dagene hjemmefra, og vi ville dele opp kjøringen litt. Det skulle vi ikke ha gjort for det ble en grusom opplevelse. Vi sovnet flere ganger, men hver gang våknet vi etter omtrent 10 minutter gjennomvåt av svette og lette febrilsk etter Lille Bille Bibsi.. Det var et av de verste døgn på lenge, vi savnet ham sånn og fikk liksom hele sorgopplevelsen igjen og igjen..
Det var godt å komme hjem igjen, å kunne stelle med hagen hans. Jeg har nettopp lært av en annen englemamma at det ikke heter grav, men hage.. Er i grunn enig i at en grav har lite med en liten Bibsi å gjøre..
I går kom gravsteinen vi har ventet så lenge på, vi satte den opp sammen med kirketjener/graver/gartneren på ettermiddagen. Det ble veldig fint, men et utrolig sterkt øyeblikk. Vi har ventet så lenge på det, men likevel føles det som om alt nå er alt så endelig.. så uten mulighet til å gjøre noe annerledes.. selv om vi har visst det lenge, er det likevel så ufattelig..
Det hadde skjedd noe rørende i hagen hans mens vi var borte, noen hadde satt en skjønn keramikkskilpadde hos ham, noen hadde satt en nydelig blomsteroppsats med en hvit kanin der og noen hadde satt 50 røde roser i en vase. Det er så rørende å se at andre enn oss tenker på Lille Bille Bibsi.. At han nådde og rørte noen mennesker på sin vei og at han ikke var her forgjeves for andre enn oss også..
Vi pyntet alt i går og plantet om så han igjen har fått en blomstereng over seg. Tok bilder som vi skal legge ut.
Blomstene vokser så ufattelig fint uansett hvilket vær det er akkurat hos ham, det er som om til og med de forståt at de får vokse på et veldig spesielt sted..
At de skal vokse og gi en vakker ramme rundt vår elskede Lille Bille Bibsis siste hvilested.. Den lille gutten med de bittesmå føttene, som satte de dypeste og tyngste sporene etter seg..
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
