Det er noen blikk, stirrende, søkende, spørrende, tidvis skulende, mot oss sørgmodige. Vi som så ofte har hovne røde øyne, som får bevrende lepper på de minst tenkelige steder, som bøyer nakken og ser litt ned, som heiser skuldrene oppover og blir litt lut mellom skulderbladene.

De støter hodene sine sammen, tror de hvisker, men vi hører likevel : Har de ikke kommet videre? Har de ikke kommet over det enda? Skal de ikke snart begynne å fungere igjen?

Vi svarer ingenting, vi fortsetter med vårt og henter agurk og tomat fra grønnsaksdisken. Valser litt tomset mellom reolene og plukker knekkebrød og biola. Forsøker å vri hjernen for alt som står på handlelisten vi glemte hjemme. Hodet er ikke alltid like tilstede lenger, men vi forsøker å finne rutinene for det også.

Hodene støter sammen igjen, de kikker og nikker mot oss, leppene deres beveger seg igjen og som et hvesende lokomotiv strømmer ordflommene deres mot oss, forkledd som små hviskende ord : Naboene kan høre gråten hennes på graven, han forsøker alltid å trøste henne, men det tar ofte tid. Det er alltid lys der og de fineste blomstene, de må bruke mange penger på dette. De hilser ikke så blidt på oss lenger, de har visst ikke tid til å slå av en prat.

Hjerteslagene når hodene våre, vi kommer oss fort til kassen, betaler og går. Kjører nesten før vi rekker å sette på oss setebeltene, vinner kontrollene over pusten igjen når vi nærmer oss hjemmet.

Angrer på at vi ikke snudde oss mot det fåtallet, ja for det er det ytterste fåtall som gjør dette, som laget oss til også denne dagens store samtaleemne en plass i utkant-Norge. Angrer på at vi ikke rettet oss opp i ryggen, stirret dem inn i øynene og sa :

Det er ikke forbigående! Vi har mistet ham og vi har mistet ham for alltid! Det går ikke over, han kommer ikke tilbake og vi prøver virkelig så godt vi kan.. Vi forsøker hver dag å stable dette livet på beina, å finne varme og lys der mørket så ublidt råder.. Vi gjør så godt vi kan, men vi er ikke dem vi var før dette skjedde og det er heller ikke forbigående, men kanskje heller ikke for alltid.. Vi trenger tid til å finne ut av alt, det finnes ikke en bok i verden som kan fortelle oss hvordan det skal bli å leve.. Vi må la veien bli til mens vi går for vi ønsker virkelig å tro på en fremtid igjen..

..men det er ikke forbigående, det er for alltid..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende