Nr 1 : Kjære deg, det er en mening med alt som skjer, uansett hvor vondt det føles så finnes det en mening med det meste..

Nr 2 : Helt alvorlig, tror du på det der?

Nr 1 : Ja, jeg tror det er en opphøyd mening bak det meste som skjer.. Man har kanskje gjort en oppgave et sted eller fullført sin misjon, så trengs man andre steder. Kanskje man har forskjellige ting å lære på ulike steder.

Nr 2 : Vel, da deler ikke jeg din mening.. Ikke i vårt tilfelle..

Nr 1 : Åh?

Nr 2 : Nei..

Nr 1 : Virkelig?

Nr 2 : Ja.. Mener du virkelig at jeg skal uten videre godta at det mest dyrebare jeg har er tatt fra meg så tidlig fordi han hadde en jobb å gjøre et annet sted? Eller fordi han skulle hjelpe andre enn oss? Eller mener du at det jeg skal lære i dette livet er at det er fysisk mulig å sørge seg pinsomt i hjel, å råtne på stilk mens du fortsatt lever?

Nr 1 : Nei, ikke ta det på den måten.. Jeg mener bare at hver sjel bli født med en oppgave, og når den er løst, være seg sent eller tidlig så er det om ønskelig en vei videre..

Nr 2 : Javel, så det er sånn jeg skal forstå det? At han ønsket å komme videre? Hva skal jeg så lære av det?

Nr 1 : Ja, nei, men du bare misfortår..

Nr 2 : Du om det.. Du kan mene det du vil om hva du vil, men aldri tro at du kan få meg til finne mening i at vi skulle oppleve det totale og ugjenkallelige tap. Jeg har lært i dette livet at noen ganger skjer det ting som ikke skal skje, at noen mennesker må tilbringe resten av livet på å tvinge mening ut av det meningsløse og bruke størsteparten av tiden til bare å lokalisere alle bitene som forsvant den dagen hjertene ble knust i tusen biter..

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De siste dagene har vært så vanskelige.. Aner ikke hvorfor, men det er som om man har en av de bedre periodene og så plutselig slår bølgene på nytt innover en uten at man helt vet om noe utløste det. Har tilbragt litt virituell tid sammen med en annen mamma som har mistet sitt elskede barn, og det har gjort den tunge tiden litt lettere på en måte.. En som forstår så altfor godt hvordan det er. Skulle virkelig ønske det ikke fantes så mange som visste hvordan det føles å miste et barn, men ikke alt i livet er like lett å finne en mening i..

Lurven har ikke hatt det lett i denne perioden heller, han ser det liksom som sitt ansvar å holde meg lykkelig, men akkurat dette kan han jo aldri kurere meg for. Når jeg er helt utrøstelig uansett hvor mye han holder rundt meg, eller rugger meg sakte fra side til side, ser jeg desperasjonen i ansiktet hans. Han er så redd for at jeg ikke skal orke å fortsette dette livet. Samtidig vet jeg at han vet at jeg ikke kunne gjort det mot det vakre barnet vårt, han kjempet med alt han hadde for å redde sitt eget liv og det blir for enkelt og for stygt å bare gjøre ende på alt sammen. Dessuten har jeg en formening om at jeg ikke kommer dit Lille Bille Bibsi er hvis jeg ikke blir værende min tilmålte tid på jorden, har en absurd forestilling om at jeg da må lete rundt i hele evigheten etter ham og det gjør jeg nok på jorden. En annen ting er at jeg er vannvittig glad i mannen min og livet vårt sammen, hadde vi ikke hatt det hadde vi ikke fått den vakre sønnen vår heller.

Båten har vært på sjøen mange ganger, den har blitt fin og siden det er kaldt og surt ute så benytter Lurven muligheten til å skrape den innvendig for maling. Oldebesten er trofast ved hans side og borrer i svabergene så vi kan fortøye den godt.

Nabovarslene ble sendt ut denne uken så nå er det bare å vente på at de neste 2 ukene skal gå unna sånn at den biten er klar også. Kommunen svarer vel på alle sine spørsmål om ikke så altfor lenge så huset er i alle fall kommet et stykke på vei. Befaring vedrørende grunnarbeid er overstått og vi håper den delen starter om ikke så altfor mange dagene.

Vi venter utrøttelig på gravsteinen til Lille Bille Bibsi, den skal komme nå i juni, men kjenner vi dem rett venter de til aller siste mulige dag. Blir godt å få den dit, selv om det er litt blandede følelser fordi det gjør det hele så endelig. Men som Lurven sier : Det ble endelig den dagen hjerterytmen på skjermen viste 0. Mer endelig enn det blir det ikke.. Samtidig venter vi på ham.. At han skal være der når vi våkner etter verdens verste og evigvarende mareritt..

Ellers har jeg bestemt meg for å utfordre meg selv. Lurven og jeg har bestilt en 4 netters tur til Gøteborg om en uke, og det skal jeg virkelig stålsette meg for å gjennomføre. Vi skal kjøre selv, men ha 4 overnattinger på et romtantisk 5-stjerners hotell. 

Jeg er livredd for å dra fra Bibsi, men tror vi egentlig har godt av dette likevel. Derfor har vi betalt alt på forhånd sånn at det ikke er muligheter for å gjøre et forsvinningsnummer. Har sagt fra til Lurven at han bare skal snakke meg ut av det uansett hvor lang tid det tar når jeg begynner med at jeg vil snu.. Vet vi kommer til å møte den problemstillingen ofte. Men etter en tung uke hvor mye av tiden blir tilbragt inne føles det riktig å prioritere oss selv. Kan ikke se for meg et liv hvor vi skal kun sitte inne i huset hele tiden, må ikke gi opp, må alltid prøve. Vi var alltid så glad i å reise, og Gøteborg var det første stedet vi hadde tenkt å ta med Bibsi i sommer, til høsten hadde vi planlagt å dra på forsinket bryllupsreise alle 3 til Indonesia. Men sånn ble det jo ikke.

Det er vanskelig å kjenne lyst til å gjøre noe som helst uten Lille Bille Bibsi. Det var så mye vi hadde drømt om å oppleve sammen med ham, så mye han skulle få se.

Men jeg skal virkelig prøve hardt å gjennomføre denne turen her, prøve å slappe av og kose oss sammen.

..dessuten er jo Lille Bille Bibsi med oss i hjertene våre uansett hvor vi er..

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hver gang det dør et godt barn, kommer en av Guds engler ned til jorden. Den tar det døde barnet på sine armer, brer ut de store, hvite vingene og flyver hen over alle de steder som barnet har holdt av.

Underveis plukker den en håndfull blomster, som den bærer op til Gud forat de der kan blomstre enda vakrere enn her på jorden. Den gode Gud trykker alle blomstene til sitt hjerte, men den blomst som er ham kjærest, kysser han, og da får den temme og kan synge med i den store lyksalighet.» Alt dette fortalte en av Guds engler mens den bar et dødt barn op til himmelen, og barnet hørte det likesom i drømme. De for hen over de steder ved hjemmet hvor den lille hadde lekt, og de kom gjennem haver med deilige blomster.

«Hvad for blomster skal vi nu ta med og plante i himmelen?» spurte engelen.

Der stod et fint, frodig rosentre; men en ond hånd hadde knekket stammen, så alle grenene, fulle av store, halvt utsprungne knopper, hang visne ned mot jorden.

«Stakkars trel» sa barnet. «Ta det, så det kan komme til å blomstre oppe hos Gud!»

Engelen tok det, og kysset barnet for dets kjærlige tanke, og den lille gløttet på øinene. De plukket nogen av de fine praktblomstene, men tok også den beskjedne ringblomsten og den ville stemors blomst.

«Nu har vi blomster!» sa barnet. Og engelen nikket; men enda fløi de ikke op til Gud. Det var natt og ganske stille. De blev i den store byen og svevet omkring i en av de trangeste gatene, hvor det lå hele dynger med halm, aske og skrap. Det hadde været flyttedag. Der lå skår av tallerkner, gipsstumper, filler, gamle hattepuller og alt annet stygt. ‘

Engelen pekte på nogen skår av en blomsterpotte, som lå i alt dette rotet, og på en klump jord med en vissen markblomst som var falt ut av potten. Det var ikke nogen stas ved blomsten lenger; derfor var den kastet ut på gaten.

«Den tar vi med,» sa engelen; «jeg skal fortelle dig dens historie mens vi flyver.»

Og så fløi de, og engelen fortalte «I en lav kjeller, nede i den trange gaten, bodde en fattig, syk gutt. Fra bitte liten hadde han alltid været sengeliggende. Når han var nogenlunde frisk, kunde han, på krykkene sine, gå et par ganger frem og tilbake over gulvet i den lille stuen; det var alt. Nogen dager om sommeren falt solstrålene en halv times tid inn i kjellergangen. Da satt den lille gutten der og lot den varme solen skinne på sig, og så sa man «Ja, idag har han været ute.» Det eneste kjennskap han hadde til den friske, vårgrønne skog, var at naboens sønn bragte ham den første bøkegren. Den holdt han over sitt hode, og drømte sig da under bøkene mens solen skinte og fuglene sang.

En vårdag kom naboens gutt med markblomster til ham. Rent tilfeldig hadde en av dem rot, og den blev derfor plantet i en blomsterpotte og stillet bort i vinduet tett ved guttens seng. Blom sten var plantet med en lykkelig hånd; den vokste, skjøtt nye skudd og blomstret hvert år. Den blev som en deilig have for den lille syke gutten, hans skatt her på jorden. Han gav den vann og stelte med den, og sørget for at den fikk all den sol den kunde. Og blomsten vokste inn i drømmene hans; for den frydet hans øie og blomstret og duftet for ham. Og da Vårherre kalte ham og døden kom, fikk den hans siste blikk. Et år har han nu været hos Gud, og et år har blom. sten stått bortglemt i vinduet og er visnet. Derfor blev den ved flyt. ningen kastet ut på gaten. Og det er den blomst, den stakkars visne blomsten, vi har tatt med i buketten; for den har været til større glede enn den herligste blomst i en dronnings have.»

«Men hvor vet du alt dette fra?» spurte barnet.

«Jeg var jo selv den syke lille gutten som gikk på krykker!» sa engelen. «Min blomst kjenner jeg nok.»

Og barnet åpnet sine øine helt og så inn i engelens deilige, glade ansikt, og i samme øieblikk var de i himmelen i dens glede og lyk, salighet. Gud trykket det døde barnet til sitt hjerte, og da fikk det vinger som den andre engelen, og fløi hånd i hånd sammen med ham. Og Gud trykket alle blomstene til sitt hjerte; men den fattige, visne markblomsten kysset han, og da fikk den stemme og sang sammen med alle englene som svevet rundt om Gud – nogen av dem ganske nær, andre i videre og videre ringer utenom bortover i det uendelige, alle lykkelige. Og alle sang de, små og store, de gode velsignede barn og den fattige markblomsten, som hadde ligget vissen mellem alt flyttedagsskrapet i den trange, mørke gaten.

H.C. Andersen.

Fant denne tilfeldigvis et forglemt sted, og plutselig hadde den fått en annen mening. Blanding av dansk og norsk, men lettfattelig likevel.

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

..kjære elskede Lille Bille Bibsien min..

Fra du så dagens lys
visste vi at vi kunne gitt livet vårt for deg.
Men når du måtte gå mot lyset igjen,
fikk vi ikke lov til å bytte.

Men det kommer innimellom tider
når vi også er nødt til å gå med åpne øyne,
blir nødt til å se at du ikke er akkurat der som vi er.
Selv om du alltid er det likevel.
For du som er så elsket
og minnes så ofte,
blir jo aldri borte.

- Mamma -

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solen skinner, den presser sine varme stråler ned på det lille huset vi kaller hjem. Det er ikke en eneste sky på himmelen så langt øyet kan se. Polden nedenfor glitrer og blinker i blått, luften er fylt av måkeskrik og blomstene i hagen viser seg i all sin prakt. Båten duver i de myke krusningene og jeg har bakt boller til Lurven..

..så hvorfor klarer jeg ikke å være glad i dag.. Makter ikke å ta inn over meg denne fantastiske oppvisningen fra naturen.. Vil bare være inne og hjemme meg i min egen stue, i stygge klær..

Det er så vanskelig å puste fordi det er noe som klemmer så hardt rundt mellomgulvet og lungene mine..

Det er så vanskelig å se for øynene mine er så fulle av tårer og det gjør vondt å holde dem oppe for lenge om gangen..

Det er så vanskelig å smile fordi i dag har smilet gått og gjemt seg et sted jeg ikke kan finne det igjen, og jeg kan ikke for mitt bare liv huske når jeg brukte det sist og hvor jeg har lagt det..

Det er så vanskelig å finne energi til å forflytte seg eller holde seg oppreist fordi brystet er så tungt i forhold til resten av kroppen min..

I dag er en sånn dag hvor jeg ser for meg Lille Bille Bibsi uansett hvilke omgivelser jeg befinner meg, hvor gammel han hadde vært, hva han hadde gjort, hvor glad og lykkelig vi skulle vært..

Alt jeg bare ikke er..

..i dag er jeg en sørgende mamma uten barn..

.. i armene mine..

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har Lurven klart å endelig lokke Nutte med seg ut i den halvtette båten sin. Vi tøffet litt rundt i polden og så på de dumyke krusningene i sjøen. Det ble en rolig time med kos og måkeskrik før Oldebesten dukket opp i den gule båten sin med det nye Lidlinnkjøpte ekkoloddet sitt på innerlommen.

Menn blir aldri voksen, før vi visste ordet av det sa 86-åringen at vi måtte kappkjøre og så satte både han og Lurven i gang. Nutte hadde alvorlig latterkrampe der hun satt akter i snekken så sjøen skummet rundt ørene. Oldebesten vant, men har en rask plastbåt og veier betraktelig mindre enn oss i trebåten.. 

Oldebesten viste ekkoloddet og hadde stor glede av å fortelle hvor langt ned det var til fisken og ikke minst hvor mange de var. Det antallet skiftet jo hvert sekund så det ble ropt en del meldinger mellom de to båtene. En vakker dag på sjøen, godt mulig det blir gjentatt i morgen.

Ellers har vi snakket med en venninne som fikk barn få uker etter oss i dag. Hadde sendt adressen til bloggen på sms og hun hadde lest gjennom alt sammen. Vi har egentlig gjort det sånn nå, sendt adressen hit før vi ringer vennene våre. Hun sa som alle andre vi har gjort det med at det var godt å få vite hvordan vi hadde det og hva vi opplevde, å se at vi ikke hadde gitt opp alt og at vi fortsatt hadde sekunder i døgnet hvor vi kunne smile. Hun har ringt oss mange ganger uten å få svar og sa at hun hadde tenkt så mye på om vi ikke orket å ha kontakt med noen lenger.

Det er så mye lettere å ta den telefonen til de vi bryr oss om når vi ikke må følge noen kronologisk rekkefølge med alt som har skjedd etter at Lille Bille Bibsi spredte vingene sine og fløy bort herfra. Samtalene blir mye mer naturlige og vi kan le og gråte akkurat slik vi gjør ellers i livet. Det var utrolig godt å snakke med henne, å vite at både hun og barnet hennes hadde det bra, hun var like støttende og god som hun alltid er og vi gleder oss virkelig til å se dem begge igjen.

I kveld skal vi på graven og vanne blomstene hans, passe på rosene, tenne et nytt lys for det vakre barnet vårt og ha en stille stund bare vi tre. I kveld kom de rødflammede flekkene igjen på brystet, så kanskje det kan bli en stund med nærhet og varme fra et sted vi ikke kan nå enda..

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siste ukers hendelser har vært omgitt av så mye forskjellig. Vi har befunnet oss på en bølgetopp med bare mindre krusninger de siste to ukene, har sovet bedre og vært mer ressurssterke i hverdagen. Oldebesten og Lurven har jobbet med båt fra seint til tidlig, og fra og med i dag skal den på dagtid ligge til trutning i polden før den må opp igjen slippen til natten. Er jo verre enn et kjæledyr dette her.. Men det var en stolt Lurv som tok sin andre prøvetur med Oldebesten på slep i går, de små gleder i livet skal man ikke neglisjere..

I helgen feiret vi min pappa sin bursdag, det var koselig. Han kom ut hit på selve dagen og vi spiste kake og pizzaboller. Dagen etterpå var vi alle inne hos ham sammen med Onkel Tom. Kjæresten til sistnevnte hadde en gjesteopptreden på et par timer, men det var veldig koselig å se henne igjen også. Vi grillet og hadde kaffe og kake, slappet av, pratet om Lille Bille Bibsi.

Det ringte i telefonen, Lurven tok den og i den andre enden av røret var det et nært familiemedlem som ville prate med ham. Han fortalte litt hva vi gjorde og hvor vi var, hvorpå dette familiemedlemmet spurte når vi hadde tenkt oss til ham. Lurven forklarte som sant er at det er vanskelig for oss å planlegge så veldig fordi vi ikke vet hvor vi følelsmessig befinner oss til en hver tid og er vi langt nede er det ingen andre plasser vi finner roen enn i nærheten av graven til Lille Bille Bibsi. Mennesket i røret sier da at han hadde trengt noen gartnere. Lurven bånntenner og sier alvorlig talt, det er fysisk umulig å forvente at vi skal på det nåværende tidspunkt skal ha ressurser til å reise milevis avgårde og operere som gartnere og at det ikke kunne forventes at vi skulle ha energi til det. Dessuten har vi vårt eget husbyggeprosjekt å prioritere så det er ikke mulig å bare regne med oss uten videre. Lurven spør også om ikke et annet familiemedlem kan gjøre det. Det er da familiemedlemmet i andre enden maler dagen vårt svart og går altfor langt, han sier at det er for tungt arbeid for andre og at det er da på tide at vi får energi igjen, kommer oss videre og begynner i jobb.. Fortere har vel ikke Lurven avsluttet en samtale noen gang..

De siste dagene har vi tilbragt i en dyp dal, men besøk på graven hjelper veldig, det er en viss trøst der. Å være nærme Lille Bille Bibsi, til tross for at det er for langt borte.

Det kjennes ut som om solen når litt inn til oss i dag, vi sov bedre i natt etter de siste dagers tunge våkenetter. Om få strakser skal vi til byggmester å signere kontrakten på huset. Det er stort steg i vårt liv. Et stort steg i riktig retning. Til et liv videre.. Tror vi..

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ord på en sten

Dette er ikke mig.

Dette er kun et spor.

Trådt på min korte vej,

over den hårde jord.

Nu er jeg intet sted.

Nu er jeg intet jeg.

Gav jeg dig noget med,

lever jeg med i dig.

-Piet Hein-

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg låner dere to en stund,
et barn jeg har, sa Gud.
Hold av ham, mens han er på jord,
og gråt når han får bud -
om reise hit til meg igjen.
Det kan gå mange år,
men også liten stund,
og til det skjer, la ham få gode kår!
Ham bringer smil og glede med,
og blir hans opphold kort,
så lever minnene som sol,
og puster sorgen bort.

Jeg syntes da, dem til meg si:
"Skje din vilje, Herre kjær!
Vi gleder oss til barnet ditt -
om sorgen enn blir svær.
Vi gir ham ly og kjærlighet -
den tid du, Herre, vil.
Og takker deg for lykken vår,
så lenge vi er til.
Og kaller englene på ham -
før noen tenkte så,
skal vi stå rak i sorgens stund -
og prøve å forstå"

~ ukjent amerikansk forfatter.

Denne vakre lille epistelen fikk vi på et kort fra tre nydelige sykepleiere i anledning begravelsen av Lille Bille Bibsi.. Syns det var så vakre ord, som vi i blandt finner litt trøst i..

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvem visste hvordan livet kunne være?

Tidvis så vakkert, men likevel så flyktig som en sommerfugl?

Stundom høyt, stundom lavt.

Med de letteste vingeslag.

Fra blomst til blomst.

Blir her en liten stund, men så borte. Borte. Borte.

Hvem vet hva vi egentlig får lov til å beholde.

Hvor mye som egentlig bare er på lån.

Men øyeblikkene mine får du aldri,

selv om du er vakker og flyktig som en sommerfugl.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende