Jeg hadde ikke mer enn akkurat skrevet innlegget i går, før jeg kjente at det begynte å bli en av våre tyngre kvelder. Vi hadde sett på TV og trent, spist deilig ananas til kvelds og så på Napoleons fall på NRK (Lurven sin påtvugne historietime hver mandag – serien er ferdig nå).

Vi skulle slukke lyset som alltid brenner foran et bilde av Lille Bille Bibsi og synge god natt til bildene på veggen, men da kom det sånn over oss.. Vi måtte til graven hans..

Vi begynte å gråte allerede i bilen, det er sånn noen ganger, som om man på en måte vet at han ikke er her mer, men likevel kommer faktumet som et sjokk plutselig og ut av ingenting. Den sorgen rammer som en kniv i brystet, som om noen kniper rundt magen og lungene dine og du får ikke puste. Gråten blir så hul og kommer så dypt nede fra magen..

Lyset på graven hadde sluknet, så Lurven tente det igjen. Alle kosedyrene hans var dyvåte og blomstene hans var like fine som alltid. Vi holdt rundt hverandre, hikstet, mens tårene rant i strie strømmer.

Lurven forsøkte å trøste meg med å synge de selvkomponerte Lille Bille Bibsi-sangene, forsøkte å trøste en sørgende mamma ved å peke på stjernene og si at lille gutten vår var den klareste stjernen av de alle.

Det var helt vindstille på kirkegården hans i går, vi sang So Ro Lillemann to ganger som vi alltid gjør før vi går. Stod med armene rundt hverandre og gråt over savnet når det plutselig kom en slags lun vind og liksom smøg seg inntil oss. Det var akkurat som om den tørket tårene våre og rettet oss opp i ryggen. Vi så på trærene rundt oss og ingen av dem viste noe tegn på bevegelse.

"Jeg tror Lille Bille Bibsi er her nå..", sa Lurven. Vi så opp på stjernen som vi hadde pekt oss ut som hans og den var borte..

Vinden fulgte oss helt bort til bilen før den forsvant like brått som den kom..

Kanskje forsvant stjernen inn i skylaget, skjult for det blotte øyet. Kanskje var det en veldig lokal vind som strøk seg inntil oss, akkurat der vi stod..

Men for oss var det Lille Bille Bibsi, som igjen forsøkte å vise oss at han ser oss, vet at vi savner han og værer når vi har det spesielt vondt..

Det hjelper å tro det i alle fall..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende