En av tingene som vi har måttet vente litt med å skrive om er tiden etter at vår elskede Lille Bille Bibsi forlot denne verden, sekundene, minuttene, timene, ja dagene mellom hans bortgang og selve begravelsen.

Lille Bille Bibsi tok sitt siste åndedrag midt på natten. Vi så det skje, men likevel trodde vi det liksom ikke. Han lå i den store sykehussengen på Intensivavdelingen. Han så bare ut som om han sov. Munnen åpnet seg ørlite grann, men sånn hendte det at han sov når han lå på det hårete brystet til Lurven også, da sa Nutte alltid at Lille Bille Bibsi bursov, nesten snorket. Brystkassen hans hevet og senket seg ikke lenger, men han var fortsatt varm og så fin i fargene sine.

Vi holdt på den lille kroppen hans, hadde lyst å riste han, rope på han ; nå må du våkne.. Men Lille Bille Bibsi våknet ikke mer. Vi gråt så forferdelig, det var så vondt, noe vi aldri hadde følt før. Den fryktelige melkesprengen, var jo så vant til å amme og han skulle jo hatt mat for lengst. Kroppen kunne jo heller ikke fatte dette som hadde skjedd.

Vi fikk vaskefat og de hadde heldigvis såpen han pleide å bruke. Vi vasket ham så forsiktig, som om vi var redde for å vekke ham. Han ble fraktet kun iført bleie, blå strikkesokker og teppene sine i Luftambulansen til sykehuset, fordi når Nutte gjenopplivet fikk han oppkast på klærene sine så de tok legene av ham. En sykepleier fant en babytrøye med knyting i ryggen, vi tok den på ham, fikk på han sokkene, bleie hadde de ikke, men vi pakket ham godt inn i pleddene som han hadde med hjemmefra.

Vi så sykehuspresten gå mange runder med seg selv før han klarte å komme inn til oss. Til oss sørgende foreldre som minutter tidligere hadde opplevd det største traumet foreldre kan oppleve ; å miste sitt elskede friske barn. Presten var dypt beveget, hadde tårer i øynene, tok på vår lille gutt og klemte oss hardt. Sykepleierene tente lys i rommet og sa at vi kunne ta gutten vår med oss inn på rommet de hadde laget til oss om vi ville være alene. En av dem spurte, nærmest som en bisetning, om vi ønsket å oppbevare ham på patologisk avdeling frem til begravelsen eller om vi ønsket å ha ham med oss hjem.  For oss var det svaret enkelt, vi ønsket å beholde Lille Bille Bibsi hos oss så lenge som det overhodet var mulig. Vi spurte legene igjen og igjen om det virkelig var lov å ta med seg et dødt barn hjem, og de forsikret oss om at vi kunne gjøre som vi ville fordi det var vårt barn.

Presten velsignet vår lille gutt mens han lå på Lurven sitt bryst, han stjal fremdeles varme fra pappa som han alltid gjorde. Vi pakket teppene enda bedre rundt ham, og Lurven bar han på sterke armer gjennom Intensivavdelingen, forbi Akuttmottaket og ut til en ventende Mormor som kom for å hente oss alle. Nutte spente på bilbeltet, fikk sin elskede sønn tett tett intil seg og så kjørte vi til barndomshjemmet til Nutte. Der tok gråtende Oldebesten og Onkel imot oss i gangen, klemte og kysset Lille Bille Bibsi som fremdeles var varm og god før vi satte oss i bilen og kjørte til Oldebesten.

Vi la Lille Bille Bibsi på stellebordet for aller siste gang, tok på han bleie, hvit strømpebukse, blå ullbody, naturhvit strikket sparkebukse fra Mormor og naturhvite strikkesokker med lyseblått silkebånd fra Farmor. Så la vi Lille Bille Bibsi i vuggen sin på soverommet. Vi byttet på å holde ham, susse den lille munnen hans, kysse kinnene hans og gjøre det lille dunete hodet tårevått, mens han sakte, men sikkert ble kaldere i armene våre. På morgenen la vi han tilbake i vuggen og bredte dynen hans godt rundt ham, for som Lurven alltid sa : Han må jo ikke fryse..

De neste dagene kom alle nærme familiemedlemmer innom for å holde og kose med ham for siste gang. Huset var så fylt av sorg og tårer. Alle var så glad i Lille Bille Bibsi, han spredte så mye håp og glede for alle som møtte han. Han var et skikkelig kjærlighetsbarn for oss som var så heldig å få ham. Vi holdt ham, vugget ham, koste med han, gråt med han i armene, stod ved vuggen hans og bare så på ham, og planlagte begravelsen. Disse dagene er veldig klare for oss, samtidig som de er full av tåkete, mer vage hendelser. Tror på et punkt vi bare fungerte, kom oss gråtende gjennom dagen og kvelden, sovnet av savn, sorg og utmattelse på kvelden.

Tre dager før begravelsen måtte vi være 12 timer uten ham mens han ble obdusert. Vi ventet med å levere ham til i siste liten midt på natten, legen som tok imot oss forklarte prosedyren for det og sykepleieren som var med og leverte skrev et brev til patologen om at vi ønsket ham tilbake i klærene han ble levert i, at han fikk ny bleie, i bag og ikke i kiste, og at vi fikk ham tilbake så fort som mulig. De gjorde alt vi ba om, og klærene var som da vi leverte ham, til og med antall knapper stemte på strikkejakken hans og den lyseblå luen satt den veien vi hadde tatt den på.

Vi hadde stålsatt oss på forhånd om at når han kom tilbake fra obduksjon så skulle vi ikke ta han ut av vuggen flere ganger. Vi måtte ha en sånn plan med delmål sånn at vi visste at vi klarte å legge ham i kisten før begravelsen og skru lokket sammen og aldri mer se han igjen på den måten. Vi tilbragte mesteparten av tiden vår med han, vi sang, vi gråt, vi strøk og kysset på han. Etter obduksjonen var han like myk og god i kinnene sine, fargene var som før, men munnen hadde åpnet seg litt til. Nutte viftet etter gammelt med den lyseblå smukken hans foran munnen hans og som ved trolldom smatt den inn, og da så han like levende, men sovende ut igjen. Han var så nydelig hele tiden, det var som om han sov med et lite lett smil om munnen. Det var vondt og godt å se på samme tid.

Dagen for begravelsen hadde vi bestemt at vi skulle legge han i kisten klokken 10.00, så det gjorde vi. Det var så fælt å se han i den bittelille kisten. Det var så feil. Vi gråt og tenkte absurde tanker som ; det er jo ingen som vet hva vi legger oppi kisten, vi bare begraver den tom og har ham hjemme.. Samtidig visste vi jo at på et tidspunkt ville jo naturen kreve sitt av en kropp som ikke lever i dette livet mer, men logikken er ikke alltid det som er mest gjeldende når man er i sjokk. Lurven kom til å tenke på en film vi så om en gorilla som mistet den lille babyen sin, hun nektet å godta hans død og bar ham med seg som om han fremdeles var i live, hun bar ham sånn helt til han falt fra hverandre. Nutte sa at sånn ville hun også gjøre. Bytte ut Lille Bille Bibsi med stein i kisten, og bare ha ham sovende i vuggen resten av livet.

Fornuften og ønsket om at Lille Bille Bibsi skulle ha et verdig siste farvel innhentet oss til slutt og vi fulgte skjemaet vi hadde laget. 12.00 la vi lokket på for første gang, uten å skru igjen skruene, vi beholdt det på i 20 minutter og kastet oss over han når vi tok det av igjen. 13.00 fikk familien si farvel til vår nydelige vesle gutt for aller aller siste gang, alle var helt knust. 13.30 var det bare Nutte, Lurven og Lille Bille Bibsi igjen på soverommet, vi sang So ro Lillemann, la kosekluten hans over øynene hans, kosehunden og tøykaninen i armene hans, dynen hans godt rundt ham, kysset ham for aller aller siste gang, så han blindet av tårer, la på lokket som føltes som om det veide et tonn, skrudde treskruene i lokket og visste at vi aldri mer skulle få åpne det igjen og at dette ble den minste og desidert tyngste kisten vi noen gang kom til å måtte bære.

Det er så blandede følelser fra de siste dagene, og vi forstår om folk reagerer med avsky på at vi beholdt vårt barn hjemme til tross for at han ikke pustet mer og hjertet hans ikke slo. Vi mistet han så brått og uventet og vi fikk tatt et mer langvarig farvel. Familien vår fikk se ham, vi fikk sørge sammen med han i midten. Det var hjerteskjærende å se ham ligge der og ikke være i live lenger, men for oss kunne det aldri blitt annerledes.

Det har ikke blitt noe lettere, dagene er ulike og timene går opp og ned. På sikt tror vi at vi kan lære oss å leve rundt det, med det, men aldri aldri aldri glemmer vi det, eller kommer over det. Det er det grusomte foreldre kan oppleve, og å leve videre føles innimellom både unaturlig og meningsløst, vår lille sønn, som vi elsker høyere enn livet, som vi ville gitt vårt liv for. Vi har heldigvis hverandre og vi ønsket alltid at Lille Bille Bibsi skulle bli den flotte storeboren vi trodde han skulle få bli.

Men livets rose har så mange torner.. Så mange torner du ikke ser…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende